Kvällens föreläsning.
Föll för det första exemplet med den tomma plinten i centrum av London.
Londonborna verkar mycket intresserade av konst i sin stad.
Kom att tänka på när London och Paris byggdes om (till en viss del) för några 100 år sedan.
I Paris revs åtskilliga kvarter för att ge plats till nya räta och långa gator, avenyer. Tänker då osökt på Avenyn, vilken skulle skapa ett imposant intryck på 1800-talet, enligt politiker och köpmän.
I London bildades små områden i staden, torg, som tjänade som mittpunkt/mötesplats,
här revs inte hela kvarter utan det växte små städer i staden. Två olika sätt att förhålla sig.
Kvinnan som porträtterades på plinten,
var i relation till Venus av Milo, en gammal fruktbaretssymbol.
Verket var så himla bra därför att det visade symboliskt
på vår utveckling som styrs av vad;
köpmän/köpkvinnor,
transnationella företag,
lobbying
kultur,
det ideala sociala samhället, etc.
tolka det utifrån ögon och känsla förståelse erfarenhet mm.
Jag tror att vårt slit -och slängsamhälle,
vårt alltför stora producerande av koldioxid
som inte längre hinner tas hand om av naturen
nu har nått över 50-års strecket och är på väg mot 100 års-strecket.
Som den folkmålade bonaden över en människas åldrar.
Skulpturen är ett viktigt inlägg som jag ser det,
och det behövs så många fler inlägg för en annan balans.
Prenumerera på:
Kommentarer till inlägget (Atom)
Hei !
SvaraRaderaSå fine tanker, holder virkelig med deg om skulpturen på plinten. Det å opprettholde et utrymme for det temporaere på en slik viktig plass er jo også noe veldig engasjerende for et kunstpublikum og for de som vill utvikle demokratiet. Jeg er inspirert av en kvinnelig filosof som heter hannah Arendt som blandt annet sa at et samfunns grad av demokratisering kan ses gjennom hvor stort utrymme det demokratiske samtalet har. Med dette mener hun et samtal hvor mange ulike röster kan komme fram og bli hört, uten at man i fortid strever etter at alle skal bli enige. Dette samtalet behöver også et sted å finnes till. Rekker det i dag med en bloggosfere eller må vi ha et fysisk rom for denne typen demokratisk utviklingsarbeid? Og, hvordan skal folk orke å engasjere seg? Et projekt som plinten synes jeg er brå på så sett at det er sentralt, folk diskuterer det, og det er ombyttelig.Tror faktisk kunst nytter i blandt. Heia kunsten og heia kunstpedagogene!